Ikke sprett champagnen for tidlig Hagerup

Margret Hagerup hevder at regjeringen på nytt har snudd i kampen om Opplæringskontorene og at bedrifter og bransjeorganisasjoner kan starte feiringen. Bakgrunnen for uttalelsen ligger i regjeringens innlegg om at Opplæringskontorene fortsatt skal kunne drive opplæring.

Stortingspolitikerne peker på hverandre om hvem som er verst i klassen til å spre usikkerhet rundt opplæringskontorenes rolle og eksistens. Et samlet Storting er enige i at vi trenger flere fagarbeidere og at opplæringskontoret spiller en avgjørende rolle for å nå dette målet. Likevel har de store utfordringer med å definere kontorene i lov og forskrift.

Problemet er sant nok som Hagerup påpeker at beslutningstakerne ikke forstår fagopplæring og hvordan den henger sammen. Det oppsiktsvekkende er at denne manglende forståelsen rundt hva som sikrer kvalitet i fagopplæringen synes å være svært utbredt på Stortinget.

Denne omtalte «omkampen» som Hagerup nå hevder er vunnet etter regjeringens retrett, har så vidt startet. Kampen handler ikke kun om opplæringskontorenes rett til å drive opplæring, selv om det ofte er behov for å supplere opplæring i lærebedriften for å sikre faglig måloppnåelse. Kampen handler om forpliktelser og hårfin balanse i ansvarsfordelingen mellom fylkeskommune, opplæringskontor og lærebedrifter. En ansvarsfordeling som i dag er forankret i forpliktende signaturer på lærekontrakten. Normalt signerer lærebedriften som faglig leder, opplæringskontoret som ansvarlig leder og lærekontrakten godkjennes av fylkeskommunen. Det betyr at opplæringskontoret i dag er juridisk ansvarlig for lærekontrakten. Opplæringen gis i én eller flere av medlemsbedriftene der hver og en bedrift er godkjent lærebedrift med en faglig leder som er ansvarlig for opplæringen.

Tilnærmet lik ansvarsfordeling har fungert utmerket i snart 60 år, og var også årsaken til at de første opplæringskontorene ble etablert. På 60-tallet, som i dag, var ofte lærebedriftene små håndverksbedrifter som vegret seg for forpliktelsene som fulgte med en lærekontrakt. Mange valgte heller å ansette ufaglærte uten lærekontrakt. Disse ble en mindre belastning for bedriften, stilte mindre krav til formell opplæring og medførte lengre praksistid med ofte lavere lønnsutgifter. Disse praksiskandidatene måtte ordne alt selv i forbindelse med egen fag-/svenneprøve (privatist). Det førte til at færre avla den nevnte prøven. Rekrutteringen til fagene var elendig, og det var vanskelig å skaffe kvalifisert arbeidskraft.

Noen kloke hoder i bygghåndverksfagene foreslo derfor å starte Opplæringskontor. Da kunne lærlingene inngå sin lærekontrakt direkte med dette kontoret, som overtok de forpliktelsene bedriftene vegret seg for. Ved behov kunne Opplæringskontoret flytte lærlinger til andre lærebedrifter, og på den måten løse opplæringsproblemer som oppstod når det var lite arbeid eller lite variasjon på oppgavene.

Opplæringskontor er en særnorsk institusjon som har vist seg å være avgjørende for å kunne opprettholde en rimelig stabil tilgang på gode læreplasser. Lærebedriftene har ikke opplæring som sin hovedvirksomhet, men gjennom medlemskap i et opplæringskontor kan de likevel forplikte seg i et opplæringsfelleskap til fordel for både lærlinger, bedriftene, næringen og samfunnet som helhet.

Det er denne følsomme rolleforståelsen departementet nå setter i spill. Det vil føre til at mange lærebedrifter på nytt vil vegre seg for det ansvaret som ny forskrift pålegger dem.

Det er dette Håkon Høst advarer imot i debattinnlegget som Hagerup viser til, og er årsaken til at Høst mener forslaget til ny forskrift bør trekkes.

Høst spør betimelig: – «Opplæringskontorene skal, etter departementets vurdering, verken ha ansvar for opplæring eller kunne drive opplæring. Hvor er logikken i at opplæringskontorene kan være part i en juridisk bindende kontrakt om opplæring, men uten at de har noe ansvar for denne opplæringen?»

Kampen dreier seg ikke kun om retten til å drive opplæring, men om hvem som skal ha ansvaret for at opplæringen er gjennomført i henhold til planverk, avtaler og kontrakter. Opplæringskontoret skal på vegne av bedriftsfellesskapet påse at enkeltbedriftenes opplæring holder en tilstrekkelig faglig standard, og ha mandat til å korrigere opplæringen om lærebedriftene ikke innfrir sine forpliktelser.

Det er kanskje greit å lese Høst sitt innlegg en gang til.

Bygghåndverk Norge og Norske Murmestres Landsforening advarte i sitt høringssvar til departementet mot en omkamp om opplæringskontorene. Vi mener at ansvaret for å følge opp at den som har opplæring i bedrift får tilfredsstillende opplæring, må ligge hos opplæringskontoret sammen med opplæringsbedriften, når opplæringskontoret er part i lærekontrakten. Det er avgjørende at dette forankres i den nye forskriften.

Frank Ivar Andersen, leder næringspolitikk og arbeidsliv, Bygghåndverk Norge
Harald Hansen, direktør kompetanse og utvikling, Byggmesterforbundet
Stein Hesstvedt, adm. direktør, Malermestrenes Landsforbund